Daglig lyser det av negative skolenyheter i media, og jeg tenker: Hva er det med meg, hvorfor vil jeg meg selv så vondt? For, det ser ut som at et liv som lærer kan bli en karriære i bratte bakker og motvind! Lite midler, ingen respekt, masse arbeid, ansvarlig for nasjonens kunnskapsnivå, skyteskive for elever og foreldre – og samfunnet forøvrig!
For å takle en slik utfordring skal man være et supermenneske med nerver av stål, utholdenhet fra en annen verden, overskudd som gamla i melkereklamen, humor og engasjement på tvers av kultur, interessefelt og intelektuelle nivåer.
Det er klart, når jeg tenker meg om sklir jeg vel rett inn i en slik skildring, og har ingenting å frykte… Det skal bli deilig med et nytt realistisk møte med skolen, en ny praksisperiode, for der ser vi alle de små og vidunderlige menneskene, som gir oss inspirasjon, gleder, lyst. For, det er da noe der som er gøy, som gir et ønske om mer. I møte med disse unge medmenneskene er det et spenningspunkt; vil jeg klare å gi dem noe, vil de noen dager gå hjem med lette sinn? Kanskje er det mulig å lære noen noe gjennom lek og latter, kanskje kan noen glede seg over å pugge noe utenat, kanskje kan jeg snu en skolevegrer til å like seg der.
Jeg har ambisjoner for læringskurver, det er utrolig mye barn kan lære seg. Ser det på egne barn, at de finner ut av mye rart, bare de er interessert. En utfordring blir å finne elevenes sterke sider, interesser, og tenne gnisten. Når alt kommer til alt er det vel ikke så mye verre nå enn før, det er bare et mediabilde som sirkulerer om dagen. Jeg vil tro at det grunnleggende i yrke ikke kan forandres, og at det negative vil snu. Vi har en jobb å gjøre, og vi må gjøre den vel, men det er håp. Bare tanken på de små barna som begynner på skolen forteller oss det, her er det HÅP!
Så er det bare å smøre seg en matpakke å komme seg på Høgskolen, dette er det verdt å kjempe for, jeg vil fortsatt bli en lærer!
